Ýmìst

Dette er "work in progress", som det så fint heter. Langt fra ferdig, med andre ord. Men med en slags retning.

      «¿Hola?» sa en kvinnestemme han ikke kjente igjen.
      «Buenas tardes,» sa han, usikker på om det faktisk var henne: «¿Habla inglés?»
      «Yes. Who is this?» Stemmeleiet hennes var et annet når hun snakket engelsk og de fire ordene la seg som en bro over årene som var gått, og det var henne.
      I bakgrunnen hørte han latter og stemmesurr, og han så henne for seg på en lokal restaurant sammen med gode venner eller forretningsforbindelser eller kanskje sammen med en mann, mannen sin? og han kjente seg med ett som en inntrenger, og i stedet for å svare på spørsmålet hennes, spurte han om hun var den han nå visste at hun var.
      «That’s me. Who is this?» gjentok hun.
      Han hadde hjerteklapp nå. Alt stod og falt med denne samtalen, men hun virket utålmodig. Han fortalte hvem han var og spurte om hun hadde noen minutter.
      Hun var taus i den andre enden av telefonen. Lenge.
      «I’m sorry if this is a bad time,» sa han, «I can call you back tomorrow if that’s better?»
      «No. Now is fine.» Hun var knapp. Han kjente pulsen som hammerslag i ørene. Han prøvde å puste ut, men fikk det ikke til, og han måtte snappe etter luft før han snakket.
      «Did you get my email?» fikk han fram.
      «I did, yes.»
      Terningen var kastet. «So..?»
      «So?» Tonen hennes var nærmest fiendtlig.
      «Am I far off?» stotret han. Pusten hans kom i korte kast nå.
      Igjen en lang pause. «I don’t know what to say. Where did you get my number?»
      «From Agence de la Terre.»
      Stillhet.
      «Where you used to work..? In Paris…?»
      Hun svarte fremdeles ikke. Det gikk opp for ham at om hun var så sint som hun virket, så måtte han ha gjettet ganske riktig. Erkjennelsen av dette gav ham stødigere grunn under føttene.
      «I know you’re angry with me.» Han pustet roligere nå. «I just want you to know that I’m endlessly sorry for what I did.»
      «I know. You said so in your email. Why are you calling me?»
      Hvorfor ringte han? Hvorfor satte han ikke bare en strek over henne og gikk videre?
      «I need to talk to you.»
      «Then talk!»
      «Not over the phone. I’ll be in Barcelona next week. I’d like to meet you for lunch. I want you to hear me out, and then I’ll leave for good if you want me to. But please hear me out. Life’s too short not to.»
      Han hørte et sukk i den andre enden, så stillhet. Noen som lo. «I’m not in Barcelona,» sa hun til slutt. «Mimolet, in Girona. Wednesday at two. I won’t wait for you.» Hun la på.
      Han ble stående med telefonen i hånden og stemmen hennes ringende i ørene. Ett minutt og førtisju sekunder viste displayet. Ett minutt og førtisju sekunder og en avgrunn, men han var over på den andre siden.

      Det var fire av dem som satt småhutrende i trappen ned fra gangbroen over innseilingen til marinaen og så dagen demre rosarød over hustakene på motsatt side. De hadde vært de siste til å gå da le patron låste døren bak dem en halvtime etter stengetid, men ingen av dem hadde villet sove, og av mangel på andre hadde de endt opp med hverandre og hadde vandret småpratende rundt i nattestille gater og langs havnen og hadde til slutt endt opp her, som tause tilskuere til dagrenningen som med usynlige strøk sakte fargela verden. Alt som stakk hull på stillheten var en og annen søvnløs måke og den hule klangen av tauverk mot aluminium når en vindråse fór gjennom mastene som stod som uryddige alléer over det svakt krusede vannspeilet.
      Kvelden før hadde han gått den sedvanlige ruten fra rue Tessereau langs Allée du Mail og ned til Vieux-Port der han hadde balansert ytterst på kaikanten hele veien rundt havnen, fem meter over lavvannsmudderet og de strandede fiskebåtene der nede, men han hadde ikke tråkket feil, og på Lou-Foc hadde han ålt seg gjennom vrimmelen og fram til baren og bestilt kveldens første demi, og mens han ventet, hadde han kastet et blikk rundt i lokalet og fanget opp skikkelsen hennes ved et bord like innenfor utgangsdøren. Hun hadde vært sammen med en venninne og sittet framoverlent og litt dukknakket som hun pleide, med ansiktet delvis skjult av det skittenblonde håret som falt linjerett til skuldrene. Hun hadde hatt på seg de samme hullete olabuksene som da han tidligere på dagen var blitt var en bevegelse i det grå halvlyset under bordet bak seg i det skrånende auditoriet og hadde sett henne stryke seg langsomt langs innsiden av lårene og inn under de tverrgående flengene i buksen der huden lyste hvit og myk, og gjennom en revne i tøyet der lårene møttes hadde han skimtet trusen hennes som var hvit med lyseblå og røde blomster, og der hadde hun lirket inn et par fingre og klemt lårene sammen og tankene hans hadde vokst seg store og formløse og sendt bølger av smeltet bly gjennom årene hans, og da han snudde seg tilbake, hadde le professeur vært langt borte og knapt hørbar.
      Da han hadde fått demien sin og var på vei tilbake gjennom vrimmelen mot utgangen og terrassen, hadde han passert tett ved bordet hennes og hun hadde sendt ham et bunnløst blikk som hadde lagt seg som en sprakende dis over netthinnen hans og han hadde gått rett på Ana som hadde smilt og pekt på bordet på terrassen hvor hun satt sammen med Sara, og han hadde gått ut og satt seg der.
      Det var like før solen rant. Hun satt med armene rundt knærne et par trappetrinn nedenfor ham, og han betraktet rastløst den krumme ryggen hennes og håret som hang fram over skuldrene. Tankene hans vendte uavbrutt tilbake til hendelsen i auditoriet og det svarte blikket hun hadde sendt ham på Lou-Foc, og nå flyttet han to trappetrinn ned og satte seg ved siden av henne. Hun så fort på ham, og han smilte og spurte om hun var kald. «A little bit,» svarte hun, og han tok av seg jakken og la den om skuldrene hennes. Han beholdt armen omkring henne. Hun nølte kort og så lente hun seg inn mot ham, og han drog henne tettere inntil seg. Idet den nye dagens første solstrimer fant veien ned mellom båtmastene og brettet seg rundt dem med et lindrende løfte om varme som skulle komme, falt blikket hans ned i den dype kløften i utringningen hennes, og han skjønte da hva det var som hadde holdt ham våken denne natten.

      Hun er hos ham, men det er noe som ikke stemmer. De er i en dunkelt opplyst fabrikkhall, omgitt av en monoton, metallisk dur. Trekkene hennes er utydelige og hun har noe flyktig over seg, noe kaldt og tvungent, som om hun er et sjelløst skyggebilde som vil løse seg opp og bli borte om tankene hans skulle vandre. Han legger armene omkring henne, men hun er kald og klam og skjelver som i et anfall, og hun glir ut mellom armene hans og blir borte i skyggene. Han legger på sprang etter henne, men hun forblir borte. Han stopper og roper etter henne, men hun svarer ikke.
      Han samler seg og maner henne fram til hun igjen står foran ham. Ansiktet hennes er som en grov kulltegning der linjene bølger inn og ut av fokus.
      «Lo siento, men du kan nok ikke bli med videre,» sier hun.
      «Du er den klareste stjernen på min himmel,» sier han. «Nå som jeg har funnet deg, kan jeg ikke bare la deg gå!» Han strekker en arm ut mot henne, men hun flakker uhåndgripelig hit og dit foran ham, og han trekker armen til seg igjen.
      «Ikke puedes bli med conmigo,» sier hun. Han stusser over grammatikken hennes. Det er noe som skurrer, men han får ikke helt tak i hva. «Ikke puedes,» sier hun igjen, og langsomt faller ansiktet hennes på plass og blir til et svart-hvitt portrettfoto som han holder i hånden. Det er det eneste bildet han har av henne, og når han ser opp, ser han dagen skinne blekt gjennom florlette gardiner på et rom han ikke umiddelbart kjenner igjen.

 © 2009 Anders Blehr

Vi er underlige skapninger, vi mennesker. Vi knytter sterke bånd, ikke bare til hverandre, men også til sjelløse gjenstander. Ting, rett og slett. Småsaker som kan ha vært stuet bort i årevis og som vi hadde glemt eksisterte, kan plutselig dukke opp igjen under en ryddesjau og låse opp minnehvelv vi ikke visste om.

Dermed står vi der, mellom søppelsekken og sparekassen og veier for og imot, prøver å være harde mot oss selv, for vi kan ikke ta vare på alt, spesielt ikke når vi skal være eksempler for våre barn, som i utgangspunktet ikke vil kaste noen ting.

Så hva sier vi til sjuåringen, som vil ta vare på baljestativet som vi kjøpte før han ble født fordi vi trodde på den nådeløse markedsføringen rettet mot førstegangsfødende, men som vi aldri har brukt fordi det viste seg å være langt mer praktisk å bade ham i vasken fram til han ble stor nok til badekaret? Som vil ta vare på det utslitte babytøyet han arvet fra sin fetter som hadde arvet det fra sin tremenning, og som argumenterer med at han vil spare det til han selv får barn en gang? Som bryter sammen når vi skjærer gjennom og sier, nei, vi kan ikke ta vare på alt, og du må lære og tåle at ting er forgjengelige!

Akkurat det, sier vi, at han må lære og tåle at ting er forgjengelige. Vi prøver å ignorere tårene hans, men det er ikke lett, for vi husker også, husker at han lærte å krabbe i den hvit- og lyseblåstripete bodyen der, at vi kjøpte de mørkeblå babyvottene til ham da han var to dager gammel fordi han klorte seg til blods i ansiktet med nyfødte neglene sine, husker den lille, hvite slåbroken vi kjøpte til ham og som han hadde på seg da han tok sine første, prøvende skritt foran TVen som sendte direkte fra kronprinsbryllupet.

Men til slutt er jeg på vei, fullastet med sekker og kartonger, ubrukelige lamper, kontorstolen jeg hadde på hybelen i studietiden, pilotkofferten jeg fikk da jeg begynte i min første jobb og som jeg ikke husker koden til og derfor ikke aner hva inneholder, men tung er den, samt sjuåringens første vogn, Amerika-vognen, den vi kjøpte mens vi var høygravide i Berkeley og som vi tok på en første, prøvende trilletur rundt i nabolaget inneholdende kun en indiansk kanin-tøydukke kjøpt på et vaskeekte pow-wow samme vår, og som sjuåringen har i sengen den dag i dag.

Han hadde tryglet om å få være med, sjuåringen, men bilen er full, det var ikke plass. Han var grimet av gråt da jeg rygget ut i veien.

På avfallsanlegget er det kø, det kastes over en lav sko, og jeg rives med, lemper, tømmer og hiver. Men når jeg lemper Amerika-vognen i  containeren for ikke-brennbart og en monstrøs hjullaster så hverdagslig brutalt kryster, komprimerer og pulveriserer den med skuffen sin, da er det ikke fritt for at det knyter det seg i brystet noen sekunder, før jeg rister det av meg og løfter den siste søppelsekken ut av bilen. Det raser noe småskrot ut av en revne i sekken, deriblant en istykkerlekt, oransje Matchbox-lastebil fra barndommens år, den som hadde så myke fjærer og som det derfor var ekstra stas å kjøre over den dobbeltsydde dukkanten fordi jeg kunne studere hvordan hvert enkelt hjul fjæret over ujevnheten. "Hvordan havnet den her?" tenker jeg, og putter den i lommen.

Vel hjemme tar jeg sjuåringen til side og snakker lavt med ham, gir ham lastebilen. Ansiktet hans faller på plass og han lener seg inntil meg mens han knuger den utlekte bilen i de små nevene sine og ber meg fortelle fra gamle dager, fra jeg var liten og bilen ikke var fullt så utlekt som nå.

Nøkler til glemte minnehvelv er hva de er, alle disse tingene vi nøler med å kaste. Det er derfor vi nøler.

I en periode midt på nittitallet jobbet jeg i New Jersey. Det var en stormfull tid, preget av en dobbel forelskelse; i en by, og i en østerlandsk skjønnhet. Det nedenstående er innledningen fra et utkast som aldri ble til noe mer, men som var ment som en slags oppsummering av denne tiden (lenkene er lagt til nå):

 

Hjulene smeller taktfast over skjøtene i betongdekket på I-78.  New Jerseys ørkenaktige industrilandskap og slitne forsteder farer forbi som diffuse skygger.  På den gråsvarte kveldshimmelen i sør er en kjede av fjerne fly i langsomt fall mot Newark International Airport.  Silhuetten av Newark Bay Bridge trer ut av mørket, omslutter meg og forsvinner bak meg.  I det fjerne funkler lysene fra Verrazano-Narrows Bridge.

Veidoseringen i en tett venstresving sluker synsranden.  Et grønt skilt med hvit skrift markerer Exit 14A mot Bayonne.  Ved utgangen av svingen flater doseringen ut og utløpet av Hudson River dukker opp over veiskulderen.  I det svakt krusede vannspeilet glimrer gjenskinnet av et menneskeskapt landskap som reiser seg fra motsatt elvebredd, strekker seg mot himmelen som en hvitskimrende tinderekke og kaster et gyllent skjær over de lave skyene.  En ulmende ildebrann brer seg fra mageregionen.  Som en komet i bane vender jeg tilbake, tilbake til Manhattan.

Jeg forserer køene ved bomstasjonen i Jersey City, suges ned i Holland Tunnels underverden som bukter, vender og vrir seg gjennom mudderet under Hudson River.  De skittenhvite tunnellveggene viker til side, taket løfter seg mot en gråsvart himmel, ragende silhuetter trer ut av mørket og omslutter meg idet jeg spyttes ut i tåhøyde mellom høyhusene på nedre Manhattan.  Metropolens monotone sang, dens metalliske, allestedsnærværende brumming, slår mot meg som en hymne, inntar meg og gjør byens hjerteslag til mine egne.  Det er som et favntak, en velkomst.

Jeg følger tunnellutkjørselens omvendte S-form til ende, krysser Varick Street og følger Laight Street til den munner ut i Canal Street i et sydende, fortettet kaos.  En viltvoksende skiltjungel gløder mot meg, billigbutikker og improviserte utsalgssteder kjemper om plassen, albuer seg fram til fortauet og falbyr alt fra elektronikk og dataspill til Rolex-forfalskninger og de nyeste plastlekene fra Taiwan.  Overalt kjøpslås det, ekte og uekte bytter eier i en stri strøm.  Jeg åler meg langsomt gjennom vrimmelen og tar til venstre opp Lafayette Street.  Det blir bedre plass, farten øker, trafikken bølger nordover, uptown.

Jeg passerer Astor Place Theatre på venstre hånd, den blå plakaten for Blue Man Groups TUBES-show henger fremdeles over inngangen.  I et glimt ser jeg henne for meg, gjenopplever spenningen i forkant av showet, smilene i foajeen, den søkende, famlende samtalen.  Jeg husker hvordan håret hennes berørte kragen på den svarte skinnjakken, hvordan showets suggererende surrealisme tok farge av den sitrende fornemmelsen av å ha kroppen hennes ved siden av min, kjenne varmen, den varme pusten hennes.

Teatret forsvinner bak meg, og jeg suges tilbake til den bølgende elven jeg befinner meg midtstrøms i.  Horder av ildgule taxier omgir meg, det tetter seg til og løser seg opp, hvirvler og bakevjer oppstår og forsvinner.

Ved utgangen av en svak høyresving ved Union Square åpenbarer Park Avenue seg, flankert av to hundre meter høye søyler av glass og betong, som midtskipet i en enorm, selvlysende katedral.  I det fjerne funkler Grand Central Terminal som en flombelyst altertavle mot MetLife-bygningens tunge bakteppe, en kile slått i jorden som av himmelen selv.  Jeg løftes opp og tynges ned, kjenner meg rotfestet og lett til sinns.

En marinegrønn Saturn SL1 på skrå til venstre delvis foran meg truer med å legge bagasjerommet sitt på panseret mitt.  Jeg bremser kort og slipper ham inn.  Han blinker til høyre, skal inn 26th Street.  Jeg blinker til venstre, følger med i sidespeilet og legger meg over, smetter inn mellom to taxier.

Jeg holder meg i venstre felt, vaker bak taxien og henger på som en klegg idet den stuper ned i Park Avenue Tunnel ved 33rd Street, akselererer gjennom det trange røret og dukker opp igjen ved 40th Street.  Grand Central Terminal troner midt imot, i bakgrunnen ruver MetLife-bygningen som en dump skygge.  Jeg krysser 41st Street, klatrer opp kjørerampen mot Grand Central Terminals bueganger, skimter mylderet på 42nd Street under meg, bremser ned og svinger til høyre ved bysten av industri- og jernbanemagnaten Cornelius Vanderbilt.  Jeg får et glimt av Chrysler-bygningens skimrende spir i øst før rampen tar meg rundt hjørnet og langs utsiden av Grand Central Terminal og MetLife-bygningen, videre i et dykk under Helmsley-bygningen og ut igjen på Park Avenue ved 46th Street.

Det er ikke langt igjen nå.  Jeg svinger østover på 48th Street, krysser Lexington Avenue og Third Avenue, ser etter gateparkering, svinger sørover på Second Avenue og vestover igjen på 47th Street, finner en ledig luke, lirker bilen på plass og stopper motoren.

Jeg blir sittende og kjenne på stillheten og en murrende uro i mellomgulvet.  I kveld skal jeg se henne igjen.  I kveld skal jeg se henne for siste gang.

For et par år siden oppholdt undertegnede med familie seg i Londons sørvestre hjørne.  Som de fleste andre husholdninger, produserte også vår søppel. Hver onsdag morgen bar vi ut det antall sekker vi hadde klart å produsere i løpet av uken som var gått, og satte dem ved oppkjørselen. Om man jobbet hjemme eller av andre grunner ikke salte den dagen man drog, kunne man veksle et par ord med søppelhenterne, som var joviale menn med godt humør og kvikke replikker. De tok med seg det som var satt ut, uavhengig av innpakning, antall og volum, lempet det baki kjøretøyet sitt, hilste og drog videre til neste oppkjørsel. Den tilknyttede avgiften var bakt inn i kommuneskatten (county tax) og var basert på antall personer i husholdningen. (Glass, plast og papp/papir til resirkulering ble hentet til andre tider av andre joviale menn.)

Så spoler vi fram til Gamlelandet her og nå. Vi har hatt hjemmepåske med godt med mat og drikke og har hatt gjester både én og to ganger, og av den grunn har den daglige søppelproduksjonen vært noe større enn den vanligvis er. Siste tømming før påske skjedde fredag før palmehelgen, og allerede fram mot helligdagene begynte det å fylles opp i spannet der ute. Påskeaften var det ikke lenger noe håp om å klare å stappe mer oppi. Mens vi ventet på påskeslutt og neste henting, ble søppelposene satt ut i boden. Vi kunne påbegynt en ny sekk, men siden vi av ulike årsaker mener at ett "abonnement" hos kommunens avdeling (vesen, whatnot) for forurensning og renovasjon bør være tilstrekkelig, har vi kun 52 merkede sekker til rådighet i året (umerkede sekker hentes nemlig ikke).

(Det er mulig å plusse på beholdningen av merkede sekker ved å kjøpe inn ekstraruller à 5 merkede blåsekker til den nette pris av kr 125 pr rull, men av naturlige årsaker var slik anskaffelse noe vanskelig i påsken, og dessuten skal blåsekkene i følge kommunens ofte stilte spørsmål kun benyttes i nødstilfeller. Det framgår ikke umiddelbart hvorvidt ekstra hyppige og ekstra hyggelige lag i påskeuken kvalifiserer som nødstilfelle.)

Da dagen rant i dag, var det vårt lønnlige håp at kommunens komprimatorbil skulle komme og hente påskens tidlige etterlatenskaper, slik at de noe senere etterlatenskapene kunne få plass i en ny, merket svart sekk. Det gjorde den, komprimatorbilen. Delvis, i hvert fall. For til tross for at all søpla var oppi sekken og spannet stod med lokket helt lukket, hadde vi hadde åpenbart likevel stappet i for mye. To smekkfulle søppelposer hadde nemlig komprimatorbilfolkene tatt seg bryet med å ta ut av søppelsekken og legge tilbake i det tomme spannet. Det finnes kanskje en regel som sier noe om at hentbare søppelsekker må kunne snøres sammen før bæring til komprimatorbil?

Uansett, resultatet av kommunens noe rigide forordninger rundt søppelhenting er at søppelspannet vårt allerede ved ukens start er så godt som fullt. Trøsten er at det igjen er mulig å anskaffe blåsekker om vi etter nærmere vurdering skulle komme fram til at påskeslutt faktisk kvalifiserer som nødstilfelle. Hva vet jeg?